BOOKINGEn arv bygget på tradisjoner
Vertskapet
Høsten 2012 forlot Tone,Bjørn og barna bylivet og flyttet til Aurland, full av visjoner. De ville bli«det grøne hjartet» i verdensarvområdet «Vestnorsk fjord-landskap»
I 2012 flyttet Tone og Bjørn og barna, samtbestemor og bestefar, fra Bergen til Aurland. En gammel gård som har vært i Bjørns slekt siden vikingetida – skulle bli et moderne «boutique hotel» og familiens nye hjem.
Tone er journalist med bakgrunn fra norsk rikspresse, mens Bjørn er byggmester og har spesialisert seg på bygging i fjellet og restaurering av gamle trehus.
Få kjenner fjellene på Vestlandet bedre enn Bjørn. Han har rett og slett en “toppjobb”, godt over tregrensa og har bygget ikon som nye Skålatårnet og Fanaråkhytta. Han er også en ekte tredoktor og har restaurert gamle prestegårder, Bergenshus, og ivaretar kulturarven i verdensarvområdet. Bibelen er “Gamle, norske trehus”. Med en liten vri. Detvises på 29|2.
Tone har reist land og strand rundt somjournalist, og skrev i mange år om bærekraftig turisme, arkitektur ogbygdeutvikling. En dokumentar om forurensning av Fjord-Norge gjorde at visjonenom å bli ”Det grøne hjartet “ble født, og iverksatt i Aurland. Vi ville være enmotsats til masseturisme, og vise at det går an å leve av «frisk luft ogkjærleik».
Siden åpningen sommeren 2014 er 29|2 blitt drevet på prinsippene for norsk økoturisme, men det måtte en pandemi til for å bli sertifisert økoturismebedrift. Sommeren 2021, da vi lå med brukket rygg etter pandemien, hadde vi startet et stort jordforbedringsprosjekt og ble selvforsynte med økologiske grønnsaker. Da vi mottok diplomet somøkoturismebedrift var både kultur-og næringsministrene til stede, og like etter ble vi invitert til lunsj med kongeparet da de kom til Flåm. Tone ble talsperson for småskala reiselivsbedrifter under pandemien. Vi bet tennene sammen, for vivet at konseptet vårt er ment for framtida. Det viser alle de fornøyde gjestene som reiser fra oss.
Hos oss er «luksus» ble definert som «reinluksus»: tid til gjestene, fyr på peisen, den vedfyrte badestampen, friske blomster på alle rom: reine naturgleder – på den sakte måten. Økoturisme handler i stor grad om dialog og kulturformidling. Siden vi holder til i en verdensarvpark ble det viktig å ta vare på naturen rundt oss, og at gjestene våre skulle få oppleve naturgledene vi selv setter sånn pris på: rein luft, reint vann, reine naturgleder –som å plukke et villbringebær, løfte blikket mot stjernehimmelen over oss, der stjernene funkler klare uten tåka av lysforurensning, sette åra i en blikkstille fjord og se hvordan små virvler stiger mot vannoverflata, eller kjenne fossespruten mot ansiktet. Kanskje dra inn en fisk etter timer med tålmodighet,eller møte en lokal bonde og erfare stølslivet i de bratte fjellsidene rundtAurland. Vi tror på personlige møter og rein luksus!
I Aurland er du nær naturen, og behovet for å ta vare på den kjennes på kroppen når vi ser hvilke utfordringer vi står overfor. På grunn av klimaendringene vil vi om få år kanskje ikke lenger høre fosseduren og nyte synet av landets hvite blodårer i fritt fall utenfor stuedøra vår.
«Hvorfor være oppe på fjellet når de andre barna har begynt på skolen?»
Ingrid Vike, mora til Bjørn, syntes det var skammelig at skolebenken hennes sto tom når skoleferien var over. Hun tilhørte“stølsfolket” og bøndene dro ikke ned til hovedgården før dyra hadde beitet ferdig i fjellet. Høydepunktet i disse somrene var da faren kom til stølen i helgene for å hente osten de hadde laget der oppe – alltid i godt humør og med litt søtsaker i ryggsekken.
Ingrids far, Bjørns «bestefar», er fyren som helst fisket i dress og hatt, som stod på taket til Eldhuset og røykte fisk, mens vinden jog gjennom hentesveisen. Han kjempet for bøndenes elveretter og villfisk.
Og bak en hver mann, eller kvinne medsukess: en ektefelle som trives som «hest». Bestemor Petra var arbeidsjernet på gården som sørget for mat på bordet, mens bestefar underholdt turister. Det var Petra som loset barna gjennom harde stølssomre i fjellet.
Fra 20. oktober til 20.februar forsvinner sola bak fjellkammene rundt oss. Bestemor Ingrid var snar til å fange hver solstråle når sola endelig klatret fram.
Ingrid (den lille jenta til høyre på bildet under) døde sommeren 2020, 92 år gammel. Foreldrene til Bjørn, Ingrid og Per, flyttet med oss fra Bergen i 2012. Ingrid fortalte om somrene hun tilbrakte på stølen ‘Tvindane’. Hver vår flyttet bøndene husdyrene sine opp til sommerbeite i fjellet, nesten som nomader, hver gård kunne ha mer enn en støl, det var både «vårstøl» og «sommerstøl». Der kunne dyrene beite på ferske beiteområder, mens barna og kvinnene jobbet med melking og produksjon av ost, ofte fra mai til september. Den dag i dag er det fortsatt bønder i Aurland som driver stølsdrift, og ostene deres kan du smake på vårt frokostbord.
Overtroen på huldrefolket sitter fortsatt sterkt i den eldre garden i Aurland. Da stølsfolket kom til stølen slo de på kjeler og bråkte så huldrefolket, som de trodde bodde på stølen når de selv ikke var der, skulle få tid til å stikke av. På stølen vår rager «huldresteinen», en rugg av en steinblokk opp bak stølshuset - det var der de trodde huldrefolket smatt unna når stølsfolket kom. Ellers fungerte huldremytene som en slags sosial kontroll: tok du for deg av fellesbeitet før tida var inne – ville det gå deg og dyra ille. Litt som at noen tror på god og dårlig karma. Vi velger å møte verden med tillit fremfor mistro.
Vår familiearv
-Edited.avif)
Gården heter Tokvam, det samme som nabogården. Derfor kaller vi oss 29|2 Aurland, etter gårds- og bruksnummeret. Dette området har vært bosatt siden steinalderen. Det er flere gamle gravhauger fra vikingetiden ved Aurlandsvangen, som på sin tid var hovedsetet for kong Sverres morslinje. Bygningene på gården er selvfølgelig ikke så gamle, men bygningen vi kaller «Fiskehuset» er en av de eldste bygningene i Aurland, og stammer fra begynnelsen av 1700-tallet.
-Edited.avif)
-Edited.avif)
Den viktigste ‘motorveien’ mellom Vest- og Østlandet passerte her. I århundrer ble storfe og hester drevet opp Aurlandsdalen på vei til fesjå på Østlandet. Initialene til driftekarene på vei østover, er risset inn i de gamle tømmerveggene til ‘Fiskehuset’ sammen med hvor mange merker smør de kjøpte. I dag er Aurlandsdalen rangert som en av Norges ti vakreste fjellturer av DNT.
Pilegrimene fra Skandiavia
Visst sette lordane spor etter seg, og tør vi påstå at vi har nokre gram adelsblod i årene her på garden, og?
«Gamle» Lord Garvagh og følgjet hans kom siglande inn fjorden i den flotte tremastaren «Sunbeam» rundt 1850 og budde i «Lordahuset» på Ohnstad, der han visstnok skal ha skote ein gris som grylte for høgt på andre sida av elva, av pur irritasjon, men han gjorde då opp for seg, lorden. Skal vi tru bygdehistoria var det ikkje bare vilt, aure og laks lorden jakta på då han fiska her på Tokvam. Tippoldemora til Bjørn var einearving på garden og måtte gifte seg i hui og hast med ein kar frå nabogrenda då ho vart med barn – og ungen var visst, som Bjørn; openberrt av adeleg herkomst: lorden.
I alle fall har det vore den uoffiselle forklaringa på at ein bratt og uframkommeleg jordteig, midt i Tokvams-eigedomen, vart overført til bøndene i nabogrenda – som medgift. Så seier vi ikkje meir om den saka.
Då lordane og den britiske overklassa «oppdaga» fjordane, elvene og fjella på slutten av 1700-talet og 1800-talet, trudde folk flest at jorda var flat. Fjellheimen med sine taggar og spisse tinder høyrte til «syndens rike». Nordmenn flest brukte fjellheimen til jakt og fiske, ikkje rekreasjon. Og nordmenn flest brukte elvene til å få fisk, ikkje til «lure» fisken med list og lempe med ei flugestong- slik lordane gjorde.
I Aurland fekk Gamle-Lorden bygd «Lordahuset» og det vart fest kvar gong dei kom til Aurland. I fjellheimen mellom Aurland-Hol vart det bygd steinhytter som dei brukte under reinsjakta.
«Gamle»-Lorden heitte Charles Henry Spencer George Canning, og sonen: Charles John Spencer George Canning. «Ung-Lorden» vart med faren til Aurland som fjortenåring og vart gripen av fjella. Då faren døydde nokre år seinare, kom han attende og sette opp fleire jakthytter i fjella som den dag i dag vitnar om i overkant jaktglade lordar.
Våre britiske venner
Den vitenskapelige revolusjonen på 1700-tallet, de påfølgende oppdagelsesreisene og europeisk imperialisme fra 1800-tallet, førte til at flere og flere mennesker reiste over hele verden. Det britiske imperiet ledet an, og den britiske overklassen, som kombinerte stor rikdom med en høyt utviklet interesse for sport og friluftsliv, søkte spenning og oppdagelser i fjerne strøk.
Den britiske overklassen rangerte Aurlandselva som en av de tre beste elvene i verden for sjøørret. Britene kom med fluestengene sine og gjorde sportsfiske til en kunst. Vi var mest interessert i å få mat på bordet.
Det som gjorde størst inntrykk på vår venn Bridget Buxton fra Horsey i Norfolk under bryllupsreisen i Aurland (bortsett fra hennes nye mann, John Buxton, som kjørte de utrolig bratte hårnålsvingene til Myrdal stasjon i en Land Rover) var hvordan lokalbefolkningen matet hundene sine med røyket laks.
«En slik delikatesse – til hundene!»
Bestefaren til John Buxton kom første gang til Aurland på slutten av 1700-tallet som bjørnejeger. Vi setter stor pris på at vi også har fått gleden av å huse Bridget og Johns barnebarn her på gården.Vi har flere ganger besøkt John og Bridget Buxton i Horsey, Norfolk. Der voktet John over tranene sine til han døde, og lyktes i å bringe tranene tilbake til England for første gang på mer enn et århundre. Hver eneste grådige kråke ble jaget bort, så tranene fikk være i fred. For dette arbeidet ble han hedret med dronningens medalje “Order of the British Empire”. I dag er det femte generasjon Buxton som besøker oss.
-Edited.avif)
Familiens venner
Den tredje familien som har sett sine spor på garden er familien Ekman frå Stockholm. Tar du ein tur rundt i alle husa på garden vil du fort få auge på dei flotte svart-kvitt bileta vi har overalt. Fotografia er tekne av Jan Ekman, ihuga flugefiskar, advokat og ein av bidragsyterane til banksuksessen «Svenska Handelsbank», men først og framst var Ekman ein ihuga flugefiskar med auge for detaljar.
Han kom til garden i mange år med familien sin frå midten av 60-talet og utover. Då Aurlandelva vart utbygd på byrjinga av 80-talet orka han ikkje lenger kome. Det vart for mykje for ein kar som var oppteken av å ta hand om villfiskbestanden i alle år.
Vi er djupt takksame for den flotte gåva sonen hans Harald Ekman har gitt oss: nye trykk av farens skattar i svart-kvitt, der familie og bygdeliv er fanga med ei sjeldan ømheit, som kanskje ikkje var så lett å få auge på bak skjortebrystet til kvardagens bankmann.
-Edited.avif)
Vår utvidede familie
29|2Aurland er stolte av våre dedikerte ansatte. Å drive et hotell i seks gamle hus krever innsats og noen kilometer på skrittelleren om dagen. Våre ansatte møter deg med varme smil og personlig oppmerksomhet.
Vi på 29|2 Aurland ønsker gjester fra inn- og utland hjertelig velkommen.
.avif)